Et sårt kinn og hodespinn

Jeg har valgt å ikke nevne navn. Jeg vil også si at jeg ikke setter pris på negative kommentarer, de kan dere holde for dere selv. Dette er skrevet fordi jeg vil endelig fortelle min historie, min barndom og hvordan jeg har hatt det. Jeg vil hjelpe andre ved å fortelle dette.

Jeg vokte opp i et stort hus. Moren min og faren min bodde sammen med meg og min storebror. Alle andre så på oss som den perfekte familie, mamma jobbet med barn og pappa jobbet innen salg. Broren min var god i fotball og jeg var flink i dans. De fleste som bodde rundt oss visste hvem vi var. Vi var den såkalte ”perfekte” familien uten krangler, men dette var kun på overflaten. Jeg og min bror var født med en hårfarge folk ikke godtok. Vi hadde rødaktig hår og fregner, dette fikk noen av medelevene på skolen  ”rett” til å fortelle oss hvor fæle vi var som barn. Denne enkle setningen er alt jeg skal fortelle om skolen og mobbingen de første årene, for det var absolutt ikke det verste.  Når man jobber innen salg som min far gjorde, er det ikke alltid man får solgt varene. Han solgte redskaper til trykkerier og var borte i dager av gangen. Da han ikke fikk solgt nok, var han sur og hadde veldig liten lunte. Hans oppvekst var voldelig, noe han førte videre til oss og kalte dette oppdragelse. Det startet med broren min.

De første minnene jeg har som barn angående denne situasjonen refererer jeg til som “magiske vegger”. Jeg var kanskje 3-4 år gammel og var som regel på rommet og lekte som alle barn gjør. Rommet til broren min lå vegg i vegg med mitt og derfor kunne man høre hvert ord som ble sagt. Jeg husker at jeg satt på gulvet og hørte pappa og broren krangle i det andre rommet. Jeg hørte smell og skriking, gråting og banning. Som liten trodde jeg ikke det var fysisk mulig at voksene slo barn så jeg trodde automatisk at det var veggene som fikk juling, jeg kunne ikke tatt mer feil. Da bråket ble ferdig kom jeg tuslende inn på rommet til broren min for å se på veggene. Broren min lå i fosterstilling i senga og bad meg gå ut. Jeg la merke til at veggene hadde leget seg selv og hullene var borte, det er derfor jeg kaller denne tiden av livet mitt for magiske vegger.
Jeg var vandt til å bli ristet opp etter veggen, bannet til og skriket til av min far selv da jeg var 3-4 år gammel. Som liten tror man at uansett hva foreldrene dine gjør, er det riktig. Uansett hvor redd man ble, var det slik voksene var. Man godtar det helt til man blir gammel nok til å forstå rett og galt. Som tidligere referert trodde jeg i denne alderen at det ikke var fysisk mulig at voksene slo barn, så hvordan kunne jeg forstå at pappa slo? Han var jo helten min.

Jeg tror jeg var 6 eller 7 år gammel da jeg forstod dette. Jeg hadde ikke ryddet fargestiftene på kjøkkenbordet slik han bad meg om. Etter å blitt ristet opp etter veggen klasket han håndflaten på kinnet mitt.

Jeg husker jeg var sjokkert, helter gjør ikke slik.

 

 

 

Butterfly-Wallpaper-yorkshire_rose-29930938-1024-768

 

 

Før dere dømmer er det en ting dere må forstå. Dette var en mann som er veldig manipulerende. Han hadde hjemmekontor og var hjemme hele dagen. Mamma jobbet ute og disse hendelsene skjedde da hun var på jobb. Som sikkert andre i min situasjon kjenner de seg igjen i at man alltid får ordene ”hvis du forteller dette, blir det verre for deg neste gang” og som barn tørr man ikke å fortelle noen om det. Jeg hadde alltid en unnskyldning da jeg kom med blåmerker, brekte ben eller armer, og denne unnskyldningen fikk jeg tydelig forklart og lært av min far. ”Jeg danset og tok løpetrinn inn i en annen jente. Hun fikk blåmerke hun også”
Jeg turte aldri å si noe annet enn det han bad meg om.

 

 

 

 

 

King Priamos Butterfly Wallpaper

 

 

 

Å bli mobbet på skolen gjør noe med en, utfallet er forskjellig fra person til person. I min situasjon lærte jeg å bruke ord, jeg oppdaget at jo frekkere jeg var, jo mindre ble jeg mobbet. Da jeg var 9-10 år, klarte jeg ikke å kontrollere språkbruken hjemme og på skolen. Jeg tok med meg de sterke ordene hjem som førte til flere diskusjoner og krangler mellom meg og min far. På denne tiden hadde broren min begynt med benkpress, han hadde slått skolerekorden og jeg tror at en kombinasjon av dette førte til at all min fars aggresjon gikk ut over meg, fordi jeg slo aldri tilbake.
Det var på denne tiden ting utviklet seg og ble stadig verre. Jeg husker spesielt den første episoden han ikke brukte hendene som våpen. Som de fleste jenter i 9-10 års alderen har en viss form for hygiene, det er nå jentene begynner å forstå hva som er ekkelt og hva som er greit å ta på. Jeg hadde en syk trang for å bruke en ny kniv hver gang jeg skulle smøre på brødskiven i stedet for å vaske den som lå der fra tidligere på dagen. Etter en dag kunne det ligge 6 kniver i skjæreskuffen etter mitt bruk. Dette var faren min ikke så veldig glad for og en dag hadde han fått nok. Han skrek og pekte på meg med knivene, fortalte hvor bortkastet dette var og hvor dårlig jeg var som menneske som ikke satt pris på at vi hadde kniver å smøre med. Han kastet dem i sinne i vasken, i følge av dette brakk noen av håndtakene av. Det var da han tok den ene spissen og førte den inn i den venstre siden av magen min. Det var da jeg forstod at livet mitt var i fare og at dette ikke var en form for oppdragelse eller høyt blodtrykk, det var handlinger av en mann som lot sinne sitt ta over.  Dette var en grense han krysset som førte til at senere handlinger, ble utilgivelige. Han var veldig flink til å snakke for seg slik at ingen hadde anelse om hva som foregikk, selv ikke min familie.

 

butterfly

 

 

 

I denne perioden begynte min far med dialyse som førte til at han sov mye. Da han var våken var han konstant forbanna. De minste lille ting kunne føre til at han klikket.  En dag hadde min mor og bror dratt til min mormor, der de ble til kvelden. Jeg var alene med han. Jeg hadde ikke lagt skoene inn i skapet noe han ble fryktelig sint for da han nesten snublet i dem. Jeg visste hva som kom til å skje så jeg prøvde å løpe opp trappa for å stenge meg inn på rommet mitt. Midt i trappa tok han tak i benet mitt og dro meg nedover, han slo med knyttneven over hele kroppen min. Etter mange tårer tryglet jeg han om å slutte men det gjorde han ikke. Han sluttet ikke før han hørte bilen til mamma kjøre inn i oppkjørselen. Jeg kom ikke ut av rommet mitt før dagen etterpå.
Slike episoder skjedde ofte og jeg satt alltid igjen med skyldfølelsen at det var min skyld. Jeg lærte å gråte uten og lage en lyd fordi jeg visste at hvis noen hørte meg gråte så ville han gjøre noe verre neste gang. Jeg hadde en fast plass på gulvet der jeg var skjermet mot døren til rommet slik at hvis noen åpnet den så kunne de ikke se meg gråte.

 

 

tiger_swallowtail_butterfly_purple_coneflower-wide

 

 

 

 

Da jeg var på denne alderen prøvde jeg å ta mitt eget liv ved flere anledninger, men jeg var for liten til å forstå hvordan knuten skulle holde vekten min og at jeg manglet de ekstra pillene eller millimeterne. En dag la mamma merke til kuttene på hånda mi og spurte bekymrende hva som hadde skjedd. Etter å ha blitt lært opp så lenge man kan huske til å komme med de mest troverdige unnskyldningene fortalte jeg at jeg hadde syklet inn i en rosebusk. Det ble ikke satt mer spørsmål angående slike merker. Når man ser en jente med kutt og blåmerker antar man at hun er klumsete, dette var slik andre så på meg. Jeg husker å håpe hver dag at noen kunne forstå hva som skjedde rett under nesen på dem, og få han vekk fra meg før han tok livet mitt.

Når man vokser opp uten en mannsfigur som bryr seg om deg, søker man desperat etter en gutt å være glad i. Dette førte til mange ting jeg gjorde i tidlig alder som jeg angrer på. Dette forandret meg mye, og jeg var ikke lenger den uskyldige jenta som godtok å bli behandlet slik jeg gjorde. Jeg begynte å slå tilbake og true med å fortelle noen om hvordan han var. Fra 12 til 14 års alderen begynte jeg smått med å eksperimentere med alkohol helt til jeg fant meg min første seriøse kjæreste. Han var den første som skjønte at noe annet foregikk enn danseulykker. Han var den første min far slo meg foran. Og det er denne episoden som startet slutten.

 

 

butterfly-1600

 

 

Min daværende kjæreste og hans kompis skulle følge meg hjem en kveld. Vi var halvveis da min mor ringte og fortalte at pappa hadde satt seg i bilen for å hente meg. Hun fortalte at han hadde lagt igjen telefonen hjemme og jeg fortalte hvor vi var. Det endte med at vi måtte snu og det tok rundt en halvtime å gå tilbake. Han stod utenfor bilen og vi så på lang vei hvor sint han var. Jeg prøvde å fortelle med en gang hva som hadde skjedd og at denne situasjonen ikke hadde oppstått hvis han hadde tatt med seg telefonen. Dette ble han enda mer forbanna for og dro meg inn i bilen etter håret. Guttene løp mot bilen men pappa hadde allerede satt seg inn. Han tok tak i hodet mitt og slo det mot ruta foran guttene, dermed kjørte han fort videre. Han kalte meg alle navn i boka mens han slo meg gang på gang. Da han tok tak i bakhodet mitt og slo det mot dashbordet dro han ut en håndfull med hår ut fra bakhodet mitt. Jo mer jeg gråt, jo mer slo han.

Da vi hadde kjørt halvveis hjem holdte han på å kjøre ut av veien fordi han var så opptatt av å mishandle meg. Det var blod i bilen og blod i ansiktet mitt. Da vi kjørte inn oppkjørselen vår tok han frem en klut fra baksetet og tørket ansiktet mitt med. Igjen kom regla om hvis jeg fortalte det så kom han til å dra den enda lengere neste gang. Jeg husker jeg var livredd, jeg trodde jeg kom til å dø i den bilen. Da jeg fikk lov til å gå ut av bilen og inn i huset, løp jeg opp på rommet mitt gråtende. Det var da min mor forstod at noe hadde skjedd. Jeg holdte igjen døren da de prøvde å komme inn på rommet mitt og de gav til slutt opp. Jeg hyl gråt fordi jeg hadde fått nok. Dette er den eneste episoden han har tilstått til min mor i ettertid, på grunn av de to vitnene.

Etter denne episoden begynte jeg å ruse meg de gangene jeg tenkte på å ta mitt eget liv. Jeg ville leve, men ikke dette livet jeg hadde. Jeg sier den dag i dag, at selv om rusen utviklet seg senere var det rusen som reddet livet mitt. Jeg anbefaler absolutt ikke at andre som har lyst til å ta sitt eget liv burde begynne med rus, for det er et helvete å komme seg ut av!

 

cairns-birdwing-butterfly

 

 

Innen et år hadde det blitt slutt med min daværende kjæreste, og pappa hadde blitt enda verre. Jeg husker en episode der han hadde mistanker om at jeg dopet meg og gav seg ikke før jeg sa noe. Jeg nektet, jeg visste at hvis jeg fortalte noe så kom han til å banke meg så kraftig at jeg aldri kom til å se morgendagen. Hans metode å få ut svar fra meg på var å slå. Dette var tidlig på morgenen og de andre hadde dratt på jobb og skole. Denne gangen slo han meg så kraftig at gulvet var dekket i blod. Da han ikke orket å slå mer gikk han ut av huset, tok bilen og kjørte sin vei. Jeg lå på gulvet i 4 timer uten å kunne røre på meg. Det var da jeg skjønte at jeg måtte vekk, nå stod virkelig livet mitt i fare. Jeg hadde allerede en sekk ferdig pakket fordi jeg hadde magefølelsen av at noe slikt kom til å skje. Jeg stakk av.
De 5 dagene jeg var borte var de lykkeligste dagene på mange år. Jeg overnattet hos en god venn og moren hans visste hva som hadde skjedd. De lagde yndlingsmaten min, vi så på film og spilte brettspill. Den femte dagen valgte jeg å gå meg en tur for å samle tankene, noe jeg aldri skulle ha gjort. Jeg satt meg ned på bussholdeplassen for å slappe av. Da politibilen kjørte forbi på andre siden av veien, stoppet hjertet mitt. Jeg tenkte fort på om jeg skulle løpe eller ikke og i det jeg skulle til å reise meg, kjørte de bilen opp på gangfeltet slik at jeg ikke kom meg noen steder. De sa navnet mitt og berte meg inn i bilen. På veien ned til politistasjonen gråt jeg, for jeg visste at nå kom han til å bli så forbanna at han kom til å ta livet mitt. Jeg klarte ikke å se på familien min da politiet fulgte meg inn på politistasjonen, for jeg visste hvor redd mamma hadde vært. Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet ovenfor henne og broren min, men visste at de ville forstå hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde hvis jeg en dag kom til å fortelle hva som hadde skjedd.

 

 

 

Butterfly 1

 

 

Når et menneske får det såkalte overlevelses instinktet, prøver de alt de kan for å overleve. I mitt tilfelle var det å flykte, komme meg vekk fra huset jeg ble kjørt hjem til. Da jeg ble holdt igjen i døråpningen fikk jeg et raserianfall, jeg knuste speil og truet med å brukte de ødelagte bitene som våpen hvis de ikke slapp meg ut. Når du vet at du kommer til å dø, og du vet at du kan gjøre noe for å forhindre det, så er det akkurat det du kommer til å gjøre. Denne krigen foregikk i flere timer til jeg gav opp. Jeg husker den kvelden der jeg så ut av vinduet og tenkte at jeg hadde gitt opp. Jeg visste jeg kom til å dø, og jeg hadde på en måte godtatt det. Familien min fikk beskjed av politiet at jeg måtte være hjemme dagen etter fordi de var redd for at jeg kom til å stikke av igjen.

Da jeg så ut av vinduet den kvelden og tenkte på at det kun kom til å være meg og han i huset dagen etter, visste jeg at jeg ikke kom til å overleve det. Det var en rar følelse fordi jeg ikke var lei meg. Jeg hadde fått nok og at på denne måten kunne jeg slippe å være årsaken til hans raseriutbrudd. Jeg var klar.
Da jeg våknet dagen etter så hadde jeg ikke samme følelsen som kvelden før, jeg visste at jeg kom til å gjennomgå det verste jeg hadde hittil, men jeg var ikke klar for å gå bort helt enda. Hva som hendte den dagen har jeg aldri fortalt noen. Det kommer jeg ikke til å gjøre nå heller, det er for sterkt for meg å skrive. Alt jeg kan fortelle er at jeg kjempet for å leve med alt jeg eide og hadde.

 

 

2416_Red-butterfly-ready-to-fly

 

 

 

Da mamma kom hjem fra jobb hadde han dratt. Jeg hadde rett og slett ikke energi til å tørke opp blodet. Jeg satt på gulvet da mamma åpnet døra. Endelig fortalte jeg henne hva han hadde gjort mot meg så lenge, jeg gav henne et ultimatum. Enten så kunne hu kaste han ut den dagen, eller så stakk jeg fra henne og aldri kom tilbake. Etter litt så hun på meg med tårer i øynene, forvirret og bad meg gå til naboen mens han pakket tingene sine og dro.
Jeg husker siste gangen jeg så han, jeg hadde åpnet ytterdøren og så inn mot soverommet hans. Tingene var borte, han stod og holdt en kasse mens han så på meg. Det var første gang jeg så noe jeg aldri hadde sett, det var akkurat som om øynene hans sa unnskyld. Mens jeg så tilbake på han sa jeg høyt inni meg at han aldri kom til å røre meg igjen. Den følelsen var ubeskrivelig.

 

 

11963358-blue-morpho-butterflies-at-callaway-gardens

 

 

Etter dette prøvde han å ta sitt eget liv. Han ringte min bror og fortalte hva slags piller han hadde tatt og stod med kniven og skulle kjøre den inn i hjertet sitt. Min bror og mor ringte ambulansen og han ble lagt inn på psykiatrisk. Der har han vært inn og ut siden. Jeg vet dette er min skyld, men jeg har alltid sagt at ting hadde vært bedre hvis han gjorde det. Og grunnen til dette vil jeg fortelle nå.

Noe jeg også vil sette lys på som angår mange andre i slike situasjoner, også meg. Politiet og anmeldelse. Jeg har snakket med politiet om min situasjon. Etter mye diskusjon så bor jeg nå på skjult adresse, jeg har byttet etternavn og lever i skjul fra min far og jeg har voldsalarm. Fordi jeg ikke har noen bilder, filmer eller bevis på dette er det en stor sjanse for at hvis saken hadde gått til rettsak hadde han ikke fått stor straff. Jeg vet selv at jeg ikke hadde vært psykisk sterk nok til å sitte i en rettsak å fortelle det han har gjort. Derfor lever jeg i skjul. Jeg er paranoid, og er redd for å gå ut døra. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre, men jeg ser meg alltid over skulderen. Selv om han har besøksforbud er jeg redd. Jeg er redd for å oppleve noe slikt igjen. Hvis noen er nær ansiktet mitt småhardt uten vilje så blir jeg redd og tårene triller. Det er mange som meg som er i samme situasjon.

 

 

Monarch butterfly

 

 

 

Jeg har slitt fryktelig med dop etter dette. Det var min måte å glemme det som hadde hendt på. Jeg tok alt jeg kunne få tak i og mistet mange venner på grunn av dette. Jeg kom inn i dop miljøet, der var det mennesker som hadde vært igjennom noe av det samme som meg. Jeg følte meg godtatt, at det var helt vanlig og reagere slik jeg hadde. Det var normalt å dope seg og jeg gav ganske faen i hva de gamle vennene mine syntes. Mamma slet med veldig dårlig samvittighet og fortalte at hun følte at hun hadde vært en dårlig mor. Jeg hørte ofte at hun gråt seg selv til søvn, og jeg var ikke der for å støtte henne. Når man doper seg så tenker man kun på seg selv, man tenker på hvordan man skal få tak i mer og hva man skal gjøre for å være glad. Jeg utnyttet moren min, lånte penger til dop og overtalte henne til å la meg gjøre det hjemme. Der og da følte jeg at det var det som var riktig. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet, jeg har betalt tilbake alle de tusen kronene jeg skylte henne og unnskyldt meg for min oppførsel. Nå har jeg og mamma et fantastisk vennskap. Vi er mer som venninner enn mor og datter. Mye på grunn av at jeg innså mine feil, forandret meg og unnskylte meg.
Jeg håper andre som leser dette som er i denne situasjonen at de tar vare på de familie medlemmene som sliter etter noe slikt. For familie er det viktigeste man har, uansett om de ikke forstod hva som foregikk. Jeg gjorde ikke det, jeg var en rebell som ikke klarte å tilpasse meg situasjonen. Jeg klarte ikke å slutte med dop og ikke ville jeg det heller.
Broren min valgte å ha kontakt med faren vår etter at han forsvant. Under innflytelse fra dop så var dette utilgivelig. Jeg hatet han virkelig for det og vi mistet det søskenforholdet vi hadde før. Jeg snakket ikke med han, jeg ville ikke se på han engang. Dette angrer jeg på nå. Vi skled virkelig fra hverandre og jeg husker at jeg savnet å ha en bror. Heldigvis er vi gode venner nå og har snakket om dette.

Når jeg ser tilbake på alt som har skjedd har jeg dårlig samvittighet. Jeg føler at det har vært min skyld. Jeg kan ikke nekte for at jeg sitter igjen med følelsen av å ikke være verdt noe. At mennesker ikke burde ha respekt for meg, at jeg er bare ikke verdt det. Det er nå jeg endelig forstår hvor langt nede jeg har vært og hvor langt jeg har kommet nå.

 

Butterfly (1)

 

 

 

I mitt tilfelle av å ha vært igjennom en slik barndom, har jeg fryktelig dårlig selvtillit. Jeg følte meg aldri bra nok, at det måtte være noe galt med meg for at en som har gitt deg liv prøver å ta det vekk med vold. Da jeg dopet meg gikk jeg mye på amfetamin som gjorde at jeg ble tynn. Jeg fikk tilbake litt selvtillit i to måneder, noe som var stort for meg.
Denne tiden av livet mitt kaller jeg masken. Da jeg var ute blant folk var det som om jeg hadde på meg en maske. Følelsene mine var gjemt bak en mur rundt hjertet mitt og jeg var flink til å gi folk inntrykk av at ingenting var galt med meg men at jeg var positiv og veldig egoistisk.

 

Jeg fant en mann som snudde livet mitt på hodet. Jeg var hodestups forelsket og etter 8-9 måneder tatoverte vi navnet til hverandre på kroppene våre. Han fikk meg til å slutte med dop og forandret meg til det bedre. Jeg er virkelig lykkelig og trygg. Det var han som virkelig åpnet øynene mine og viste meg en verden som var vakker og trygg. Han er godhjertet, med  forskjellige kvaliteter jeg setter høyt i en mann. Han er den andre delen av meg som gjør meg hel. Med han ved min side er barndommen kun det, mens fremtiden et lyst og lykkelig steinkast unna.

 

 

 

 

Jeg vil fortelle dere om dette fordi jeg håper de som sliter med problemer, uansett hva det er, forstår at de aldri må gi opp. Jeg har endelig tørt å skrive om det som har skjedd meg, fordi jeg føler det kanskje vil hjelpe andre. Jeg var ligget i grøfta og vært helt nede, løftet meg selv opp, kjempet for livet enda alt i meg sa at jeg burde gi opp og jeg er her fortsatt.
Er jeg sterk nok, er du det også!! Ta vare på venner og familie. Ting blir bedre. Snakk med noen, skriv det ned, hva som helst, bare ikke gå å ha dette på skuldrene alene!

 

Defective Butterfly

“Hold opp, slutt!”

Det var ordene jeg ropte ut gang på gang. Ordene var ikke fylt med mening slik de burde, de var rent ut som vann i et glass.

Nye forklaringer på hvorfor han valgte å gjøre det på den måten. Det var riktig i hans øyne, noe jeg aldri forstod. Et barn har ingen mulighet å forsvare seg på. En gjør som en blir fortalt. “Ikke fortell noen om det, det er bare slik det er”

Å holde inne tårer som føles som ballonger fylt med vann er noe av det vanskeligste jeg  har gjort. Alt blir bedre hvis jeg lot de tårene som presset seg mot øynene å renne nedover mine barnekinn, men jeg fikk ikke lov.

De neste dagene måtte jeg gå med krykker.

Image

Det var om kveldene jeg satt og undret på spørsmålet “Hvorfor?”
Jeg forstod aldri det. Selv til den dag i dag er det uforklarlig, som et mattematisk spørsmål selv ikke den smarteste proffessor klarer å løse.
“Hva har jeg gjort for å fortjene dette?”

Alt var så mye bedre da jeg var for ung til å forstå den minste lille ting.
Rommet til min bror var vegg i vegg med mitt. Ofte hørte jeg de rope til hverandre. Broren min pleide å gråte for hjelp, men jeg forstod ikke.
Å tro at huset vårt hadde magiske vegger gav meg den tryggheten og forståelsen jeg trengte for å løse alle spørsmål jeg hadde. Å tro at veggene kunne lege seg selv og bli reparert gjorde meg stolt.

Jeg pleide alltid å vente litt etter at han hadde gått til å åpne døren til broren min sitt rom. Rommet var blått med plakater av fotballstjerner på veggene.
Broren min lå alltid krøllet opp i senga med hendene foran hodet da jeg kom inn for å se på veggene.

Jeg var så liten og naiv.
Ingen kan slå barn, bare vegger.